I går ettermiddag la jeg ut blodspor for Kaisa. To spor, det ene skulle være fullt prøvespor, minus blodopphold. Det andre et kort spor på 150-200 meter med oppsøksrute og en tilbakegangsvinkel. Jeg hadde ikke med GPS og talte på gamlemåten. Veldig fornøyd med tellingen min, da jeg med GPS i lomma fikk "fasiten" i dag. Valgte å gå det korte sporet først, Kaisa syns nok det var rart med starten, for vi har hatt våre rutiner og hun har alltid blitt satt på. Men arbeidsivrig som hun er, så hun søkte rundt. Dessverre lå det nok tydelig fert etter meg fra jeg la ut sporet for 20 timer siden, og hun var veldig opptat av sporet der (bør nok markere opp ruta mange dager før. Det var i bare i bakkanten jeg hadde gått mellom to stolper for å merke, så gikk jeg i en bue og inn til start fra en annen side/vinkel. Må snakke med noen om hvordan de trener inn oppsøksrute? Hvor mye skal man hjelpe hunden til å søke gjennom ruta, eller er det meningen den skal klare det helt alene? Innlæring vs. konkurranse? Man må jo få holde igjen når den går ut av ruta uten å ha funnet sporstart ennå? Ble litt usikker, første gang jeg har gjort dette... Men Kaisa fikk jobbe ganske selvstendig, likvel slik at jeg ikke lot henne gå utenfor ruta. Etter en stund markerte hun tydelig "skuddplassen", jeg valge å gå fram og undersøke den med henne (tenker det ville være naturlig i et reelt ettersøk) roset og ga en godbit, før jeg sa "spor" og hun tok sporet fint i rett retning! :-) Er det noen som leser dette som har tanker/erfaring, kommenter gjerne!
Før vi kom til tilbakegangsvinkelen mistenker jeg at hun fikk overvær av skanken, som da lå omtrent 50-60 meter unna. Hun var tydelig på at hun ville følge overværet og sto lenge og været. Men min tanke er at vi i størst mulig grad følge sporet, det ville jo ikke være feil på et reelt ettersøk å ta en short-cut til det skadde dyret. Men som hundefører er det egentlig vanskelig og vite hva hunden har fått overvær på? Når man går i vei fra sporet på et overvær søk, vet man jo ikke hva man finner lengre borte? Sporing hele veien inn er i mitt hode sikrere arbeidssett. Så jeg holdt igjen og ventet henne ut til hun begynte å spore igjen. Da konsentrerte hun seg fint om sporingen igjen, i tilbakegangsvinkelen gikk hun helt ut til siste dråpe, men det virket som hun hadde avslørt hvor vinkelen gikk, for hun var hun meget rask tilbake og fant sporet ut av vinkelen.
Etter en liten pause, fikk Kaisa gå igang på det andre (vanlige) sporet. Ved første vinkel rotet hun litt, og ville dra avgårde på noe annet. Mot slutten av tredje strekket, ble Kaisa vár på dyr som sprang unna. Jeg så de ikke, men er sikker på at det var rådyr eller elg. Kaisa fulgte den/de med blikket og hørselen en stund. (Lysta til å jage var ganske stor!) Før hun med veldig oppskrudd iver startet sporingen igjen, i kommende vinkel trakk hun ned mot området hvor viltet hadde forsvunnet, jeg ba henne om å slutte og tulle og om å finne spor. Hun tok oppfordringen og derfra og inn jobbet hun kjempefint. Det var sårleie på fjerde strekket og hun markerte det tydelig. På siste strekket var hun ute og markerte på sportegn etter rådyr en gang, men de var bare en meter unna sporet. Jeg bruker å kalle alle slike tegn feiinger, men det er vel strengt tatt feil ordbruk. Feiinger er når rådyret feier geviret - og av det jeg har sett det tidligere er det gjerne gjort på tynne trær/busker og litt opp på stammen. Her var det skrapt på bakken og litt opp etter trestamme, men helt nederst, på et litt større nåletre (15-20 cm i diameter). Lurer på hva man kaller det når rådyr har gravd mitt utpå bakken, eller som her gravd opp etter en trestamme? Og hvorfor dyrene gjør det? Jeg har sett det mange ganger før og er helt sikker på at det er rådyr, noen ganger ser man tydelig riper også lengre opp på stammen etter gevirfeiinger, men da er det også gravd nede ved bakken. Helt ferskt var det i alle fall, det rakk jeg og se, men kom på nå at jeg skulle studert høyere opp på stammen litt nøyere (dyra har vel ikke så mye gevir nå, så det kan ha klødd seg uten at det blir tydelige merker?! Ups, det ble en liten rådyravsporing! ;-) Men jeg syns sportegn er spennende, og det er nyttig når man trener og går sporprøver, ennå mer nyttig vil det vel være på reelle ettersøk. I alle fall, Kaisa måtte en snartur innom for å sjekke, men hun trengte ikke noen oppfordring fra meg for å fortsette på blodsporet (Hun hadde jo fått beskjed lengre ned om at vi ikke skulle følge de dyrene). Vi gikk forresten også over en brunstgrop, men den var nok gammel og fikk ikke noen oppmerksomhet. Fornøyd sporet hun seg fram til skanken 100 meter lengre framme og fikk ros og belønning i massevis. GPS'en viste 678 (758) meter og 18 + 4 minutter sportid. Fin trening!
Jeg har flere gode ideer for videre trening. Enklere spor, f.eks spor der det ikke er så mye viltforstyrrelser. I skogene her er det neste umulig, men kanskje jeg kan finne noe annet type terreng, eller mer bynære områder, som igjen gir andre typer forstyrrelser... Kunne også tenkt meg å prøvd noen slepespor, kanskje ved å dyppe litt av skanken i blod hver 50 meter eller noe slikt. Jeg har lest flere raser og flere lands sporprøve regler og det er virkelig mye morsomt man kan gjøre! :-D
Har du hørt om klauvsko? Tror det ble brukt litt før i tida, og nå er det endel snakk om det igjen. Vi snakket endel om de på sporprøven sist. Så nå måtte google det og her er et bilde som viser klauvsko:
Bildet er hentet fra
denne bloggen, som jeg begynte og lese litt i akkurat nå (der gikk det fort en liten time) fin blogg om Stabyhounden Amigo og hans sporarbeide som omfatter både blodspor og ettersøk, sammens med matmor Helga-Mari. Gode fortellinger, gode bilder og illustrasjoner. Anbefales!
